Chicago

Thanksgiving-ferien ble tilbragt i "The windy city," skyskrapernes fødested. Gunstein, Torbjørn, Anders, Elisabeth, Silje og Camilla kjørte ned dagen før Henrik og meg, som var så bråkjekke at vi fløy i stedet. En langhelg med heavy turistaktivitet.

Vi hadde såvidt ankommet Chicago, og inntatt et digert Thanksgiving-måltid som bare Gunstein og jeg greide å fullføre, før vi åkte rett til House of Blues på Chris Brown-konsert. Det var stilig lokale og god stemning og unge Brown kan jo noen dansemoves som var litt over middels imponerende. Henrik var i utgangspunktet litt skeptisk til å dra, men etter at Lupe Fiasco ble dratt opp på scenen som gjesteartist, og sang "Superstar," var det visst verdt inngangspengene alene. Den ene sangen gjorde faktisk så stort inntrykk at etter 90 minutter med Chris Brown, sa Henrik at han måtte "heim og høyre på nokre Lupe-låta." For all del, veldig bra valg av gjesteartist (vi forventa ikke Rhianna, akkurat). Noen ganger klarte CB det utmerket bra alene også. Duetten med Jordin Sparks greide han på merkelig vis å fremføre uten Jordin Sparks. Nå skal det sies at det var nok kvinnestemmer i salen til at det ikke var noe akutt problem.

Utelivet ellers i Chicago? Altså, jeg kan ikke få understreket nok at jeg er underårig, og at jobben derfor er vanskligere enn hjemme. I Minneapolis pleier man å slippe inn, men med et kryss på armen som bevis på at man ikke kan kjøpe alkohol. Det var ikke fullt så lett. Da vi gikk ut på lørdag, slapp jeg først inn (dørvakten presterte til og med å blunke til meg), før jeg ble dratt ut igjen. Da både Henrik, riktignok med Torbjørns pass (som selv brukte førerkort), slapp inn, samt Anders, ble jeg så forbanna at jeg slang noen kommentarer til dørvakten om at det sikkert var noen der inne som ikke er gamle nok. To minutter etter ble Anders kasta ut, og jeg følte meg ikke veldig høy i hatten. Jeg hadde "spolert" hans ene utekveld i Chicago og gutten fyller 21 år om tre uker. Noen ganger må man bare innrømme at man har vært en drittunge, og jeg la meg flat etterpå. Utrolig klønete oppførsel.

Vi fikk sett mye på kort tid, og overalt var det julemusikk. Tror jeg hørte 20 versjoner av "Bjelleklang" og ble litt lei. (Og Britney Spears egner seg ikke til denne høytiden, forresten) Men den ene gangen vi oppsøkte musikken, på en utekonsert i Millenium Park, var det veldig fint. Dama på benken ved siden av oss hadde selvfølgelig familie fra Norge.

Oppsummering av øvrige aktiviteter: (shopping er eksludert her, vi brukte mye av fredagen på det) Vi besøkte en dyrehage med MASSE lys, og de hadde alt fra seler til giraffer. Torbjørn, som "ikke blir så lett fascinert av dyr," måtte innrømme at sistnevnte var kult å få se i levende live ("men det må være såpass"). Ellers har vi selvfølgelig kjørt turistbuss, vært på Navy Pier og besøkt Museum of Industry and Science. Det var et stort og kult sted, med allverdens aktiviteter. Jeg tapte for Henrik i et spill der vi skulle flytte en ball, praktisk talt med hjelp av stressnivået. Ballen ble beveget fortere jo mer vi slappet av, og en stresset person som meg tapte selvfølgelig =P Jeg var visstnok veldig nærme å vinne, men jeg mistet konsentrasjonen da guiden kastet en tennisball på meg. Henrik skal riktignok ha honnør, ettersom han også ble distrahert. I tillegg til museet, kan det nevnes at vi spiste lunsj i USAs høyeste bygg. Jeeepp.

Mat bør for øvrig omtales litt nærmere. Vi måtte selvfølgelig spise Chicago deep dish pizza, og kjørte faktisk limmousine til restauranten (vi fikk en god deal, men var litt harry å stige ut av bilen i boblejakke). I tillegg har jeg lært at man visstnok skal spise ketchup til alt. Da jeg bestilte pannekaker til frokost på søndag, ble jeg tatt litt på senga da servitrisen spurte om hun skulle ta med ketchup til meg. Jeg svarte for ordens skyld med å miste tallerkenen i gulvet da jeg skulle ta første bit, men 17,5 sekunder senere stod det en ny porsjon foran meg. Effektiviteten skal de ha for. Til slutt prøvde jeg Chicago hot dog til frokost på flyplassen på vei hjem. Den var oppskrytt. Punktum.

Alt i alt en kjekk opplevelse, men hvis jeg skal trekke frem noe negativt, må det være tiggerne. De finnes i Minneapolis også, men i Chicago fulgte de nærmest etter deg og spilte bare på samvittigheten din. Gunstein kom for eksempel i dialog med en som synes jakken hans var dritkul, og begynte å innlede en samtale. Til slutt var poenget at datteren hans var sulten, og om han hadde litt penger å gi bort. Guffent, men man tyr vel til hva som helst om tilstanden er ille nok.

Nå er jeg tilbake på skolen og har to uker igjen med eksamener og diverse. Er endel som må gjøres, og det kommer til å gå fort. (Viktig å holde fokus, men merkelig nok blir ofte Fanthomas prioritert foran mer faglige saker. Sykt artig) Det haster ikke å dra herfra, men kjenner at norsk jul blir deilig også.

God adventstid (pleier man å si det?) og ha det fint så lenge!

"Chi-town"

Skulle turistene få hjemlengsel, vet de veien å gå..

Jepp

To yngre deltakere på Museum of Science and Industry flytter en ball med hjelp av hjerneaktivitet. Det krevde total avslapping, og jeg måtte til slutt se meg slått av Henrik.

Når man risikerer ti år i fengsel, må man være forsiktig med å slenge med leppa på t-banen i Chicago.