Lars i USA: Halloween

Kanskje den eneste amerikanske Halloween-feiringa jeg får oppleve. Her spiller det faktisk en rolle. Men vi tar ting kronologisk i denne bloggen.

Helgene begynner jo som kjent fredag kveld. Da var jeg på min første NBA-kamp. Likevel var det taxisjåførene til og fra sentrum jeg husker best. Han som kjørte oss nedover hadde et lår som var på størrelse med meg, og han som kjørte oss opp kommentere hver eneste jente vi kjørte forbi, og hvor slutty og dårlig husmødre de var. ("She can't prepare no gravy!"). Han var for så vidt ingen pjokk han heller. Også inne på stadion var det mye svære folk. Minnesota Timbervolves tok imot Cleveland Cavaliers, med LeBron James og Shaq O'Neill i spissen. Tror Shaq er 2.20 høy og veier visstnok tre ganger så mye som meg. (Et lite forbehold her: Jeg har ikke veid meg etter jeg kom til USA, kanskje han bare er dobbelt så stor pr. idag). Og forresten, Timberwolves ble slått 104-87.

Når vi snakker om serviceyrker: På mine ukentlige fotballturer på "The Local" i sentrum, har jeg lagt merke til hvor variable mange av de ansatte er i utførelsen av jobben. De fleste er hyggelige, men taktikken til mange av dem er irriterende. De kommer gjerne helt opp i fjeset ditt og spør om alt er bra eller om man vil ha påfyll med cola, og stiller seg ofte foran TV-en også. En servitrise har derimot vært litt annerledes, og hun har gitt med gratis drikke de siste to ukene. Til og med da jeg sa at jeg ikke ville ha påfyll, kom hun med et nytt glass til meg og nektet å ta betaling. Det kan selvfølgelig være mange grunner til det. Jeg tror ikke hun synes synd på meg (United taper jo nesten aldri), så jeg velger å tro at jeg har gjort et eller annet godt inntrykk og at hun synes jeg er en ålreit kar. Eller, om jeg slutter å ha høye tanker om meg selv, kanskje dispenserbrusen hadde gått ut på dato.

Halloween startet for øvrig med en fotballtur. Jeg våget meg inn på rommet til Henrik, Torbjørn og Fredrik én time etter Liverpool hadde tapt 3-1 for Fulham, og det var en viss truende stemning. Fredrik hadde lyst til å kaste noe ut av vinduet ("noe dyrt"), men gutta endte med å eksprimentere med vifta på rommet i stedet. De begynte å kaste appelsiner på den, i håp om at fruktene skulle komme tilbake i oppdelte biter. Vifta, som var av plast, levde desverre ikke helt opp til forventningene, og tre av bladene knakk. Nå er den offisielle forklaringa at noen rygget inn i den med en sekk, i tilfelle den amerikanske romkameraten skulle spørre. Hysjhysj. Av dette lærte vi to ting: Alt er ikke som på film (selv om vi er i USA), og at det aldri er kjedelig på rom 101.

Kvelden ble i første omgang tilbragt på et vors på campus, før vi flyttet oss til et såkalt "football party" et stykke unna. Jeg husker ikke helt hvordan jeg kom meg inn (jeg klarte i alle fall ikke å overbevise noen om at jeg spilte amerikansk fotball), men ledet an av en særdeles opplagt Henrik Hauge ble det en bra kveld. Han tilbød seg egentlig å betale taxien hjem, men da sjåføren nektet han å stikke hodet ut av vinduet, ble han såpass snurt at han krevde at vi splittet regninga. Uansett var det moro. God stemning, mye folk i gatene og mange artige kostymer. Nå har vi også stilt klokka tilbake, så vi fikk en time ekstra å sove på.

Neste uke skal jeg ha to midtermer. Det er stress, men jeg tror det verste er over etter det.

Takk for nå. Og hold dere unna svineinfluensa.

Kristine, Laura og jeg på Augsburgs Footballs siste hjemmekamp for sesongen

NBA-match på Target Center

Henrik som bestefar-blotter, Gunstein som Cæsar og jeg som straffefange (i en fangedrakt som var nitten nummer for stor. "One size fits all" du liksom)