Chicago

Thanksgiving-ferien ble tilbragt i "The windy city," skyskrapernes fødested. Gunstein, Torbjørn, Anders, Elisabeth, Silje og Camilla kjørte ned dagen før Henrik og meg, som var så bråkjekke at vi fløy i stedet. En langhelg med heavy turistaktivitet.

Vi hadde såvidt ankommet Chicago, og inntatt et digert Thanksgiving-måltid som bare Gunstein og jeg greide å fullføre, før vi åkte rett til House of Blues på Chris Brown-konsert. Det var stilig lokale og god stemning og unge Brown kan jo noen dansemoves som var litt over middels imponerende. Henrik var i utgangspunktet litt skeptisk til å dra, men etter at Lupe Fiasco ble dratt opp på scenen som gjesteartist, og sang "Superstar," var det visst verdt inngangspengene alene. Den ene sangen gjorde faktisk så stort inntrykk at etter 90 minutter med Chris Brown, sa Henrik at han måtte "heim og høyre på nokre Lupe-låta." For all del, veldig bra valg av gjesteartist (vi forventa ikke Rhianna, akkurat). Noen ganger klarte CB det utmerket bra alene også. Duetten med Jordin Sparks greide han på merkelig vis å fremføre uten Jordin Sparks. Nå skal det sies at det var nok kvinnestemmer i salen til at det ikke var noe akutt problem.

Utelivet ellers i Chicago? Altså, jeg kan ikke få understreket nok at jeg er underårig, og at jobben derfor er vanskligere enn hjemme. I Minneapolis pleier man å slippe inn, men med et kryss på armen som bevis på at man ikke kan kjøpe alkohol. Det var ikke fullt så lett. Da vi gikk ut på lørdag, slapp jeg først inn (dørvakten presterte til og med å blunke til meg), før jeg ble dratt ut igjen. Da både Henrik, riktignok med Torbjørns pass (som selv brukte førerkort), slapp inn, samt Anders, ble jeg så forbanna at jeg slang noen kommentarer til dørvakten om at det sikkert var noen der inne som ikke er gamle nok. To minutter etter ble Anders kasta ut, og jeg følte meg ikke veldig høy i hatten. Jeg hadde "spolert" hans ene utekveld i Chicago og gutten fyller 21 år om tre uker. Noen ganger må man bare innrømme at man har vært en drittunge, og jeg la meg flat etterpå. Utrolig klønete oppførsel.

Vi fikk sett mye på kort tid, og overalt var det julemusikk. Tror jeg hørte 20 versjoner av "Bjelleklang" og ble litt lei. (Og Britney Spears egner seg ikke til denne høytiden, forresten) Men den ene gangen vi oppsøkte musikken, på en utekonsert i Millenium Park, var det veldig fint. Dama på benken ved siden av oss hadde selvfølgelig familie fra Norge.

Oppsummering av øvrige aktiviteter: (shopping er eksludert her, vi brukte mye av fredagen på det) Vi besøkte en dyrehage med MASSE lys, og de hadde alt fra seler til giraffer. Torbjørn, som "ikke blir så lett fascinert av dyr," måtte innrømme at sistnevnte var kult å få se i levende live ("men det må være såpass"). Ellers har vi selvfølgelig kjørt turistbuss, vært på Navy Pier og besøkt Museum of Industry and Science. Det var et stort og kult sted, med allverdens aktiviteter. Jeg tapte for Henrik i et spill der vi skulle flytte en ball, praktisk talt med hjelp av stressnivået. Ballen ble beveget fortere jo mer vi slappet av, og en stresset person som meg tapte selvfølgelig =P Jeg var visstnok veldig nærme å vinne, men jeg mistet konsentrasjonen da guiden kastet en tennisball på meg. Henrik skal riktignok ha honnør, ettersom han også ble distrahert. I tillegg til museet, kan det nevnes at vi spiste lunsj i USAs høyeste bygg. Jeeepp.

Mat bør for øvrig omtales litt nærmere. Vi måtte selvfølgelig spise Chicago deep dish pizza, og kjørte faktisk limmousine til restauranten (vi fikk en god deal, men var litt harry å stige ut av bilen i boblejakke). I tillegg har jeg lært at man visstnok skal spise ketchup til alt. Da jeg bestilte pannekaker til frokost på søndag, ble jeg tatt litt på senga da servitrisen spurte om hun skulle ta med ketchup til meg. Jeg svarte for ordens skyld med å miste tallerkenen i gulvet da jeg skulle ta første bit, men 17,5 sekunder senere stod det en ny porsjon foran meg. Effektiviteten skal de ha for. Til slutt prøvde jeg Chicago hot dog til frokost på flyplassen på vei hjem. Den var oppskrytt. Punktum.

Alt i alt en kjekk opplevelse, men hvis jeg skal trekke frem noe negativt, må det være tiggerne. De finnes i Minneapolis også, men i Chicago fulgte de nærmest etter deg og spilte bare på samvittigheten din. Gunstein kom for eksempel i dialog med en som synes jakken hans var dritkul, og begynte å innlede en samtale. Til slutt var poenget at datteren hans var sulten, og om han hadde litt penger å gi bort. Guffent, men man tyr vel til hva som helst om tilstanden er ille nok.

Nå er jeg tilbake på skolen og har to uker igjen med eksamener og diverse. Er endel som må gjøres, og det kommer til å gå fort. (Viktig å holde fokus, men merkelig nok blir ofte Fanthomas prioritert foran mer faglige saker. Sykt artig) Det haster ikke å dra herfra, men kjenner at norsk jul blir deilig også.

God adventstid (pleier man å si det?) og ha det fint så lenge!

"Chi-town"

Skulle turistene få hjemlengsel, vet de veien å gå..

Jepp

To yngre deltakere på Museum of Science and Industry flytter en ball med hjelp av hjerneaktivitet. Det krevde total avslapping, og jeg måtte til slutt se meg slått av Henrik.

Når man risikerer ti år i fengsel, må man være forsiktig med å slenge med leppa på t-banen i Chicago.

Why Georgia?

Sangtittelen er hentet fra et av John Mayers verker. Han kom ut med ny plate, "Battle Studies", 17. november (kom ut i Norge i dag tror jeg). Det var selvfølgelig en stor milepæl, og noe jeg har venta på lenge. Dessuten har jeg nynnet på førstesingelen, "Who Says", i to måneder, så det var fint med noe nytt. Idioten kommer selvfølgelig ikke til Minneapolis før 3. mars og jeg fikk ikke billetter til konserten hans i Glasgow like etter jul. Satser på et norgesbesøk i sommer, det ville vært "awsome!" (som er blitt det mest brukte uttrykket i mitt USA-opphold)

Låta er ikke tilfeldig plukket ut, ettersom jeg har tilbragt helgen i Colombus, Georgia. Her har en gruppe på ca 50 Augsburg-studenter, hvorav jeg var eneste "innvandrer", som protesterte mot School of America. Denne, som ble utviklet først og fremst for å hindre omverdenen fra å bli komministiske ila den kalde krigen, er eid av det amerikanske forsvarsdepartementet og trener opp latin-amerikanske soldater etter amerikansk modell. Mange av de utdannede "elevene" har utviklet seg til å bli forbrytere og stått bak mange militærkupp i Latin-Amerika. Dette har kostet mange tusen menneskeliv. Utrolig å komme dit og se menneskehavet, høre historiene og føle på stemningen. Veldig spesielt. Bussturen ned tok et døgn hver vei og vi kjørte igjennom mange stater. Store deler av reisen ble visuelt ødelagt av mørke og tåke, men vi fikk i alle fall sett litt av Nashville, Tennessee, der vi stoppet og spiste thai-mat. Moro! Men jeg fikk ikke sovet mye i bussen, og skjønner ikke at jeg orker å sitte oppe og blogge for dere nå. (Manglene flyt og rusk i ukas tekst kan altså komme av ujevn søvnrytme de siste fire dagene) Den største happeningen siden sist i alle fall!

På skolen har innspurten begynt. Derfor tragikomisk at jeg velger å reise til Georgia på langtur, for å så dra til Chicago tre dager etter. Reiser nemlig dit på Thanksgiving-ferie på torsdag, men må trolig ta med meg en skolebok. Har fått tilbake midtermene, og jeg fikk bekreftet at jeg ligger fint an i alle fag. Samtidig vet jeg at jeg stryker i samtlige av dem hvis jeg slutter å jobbe nå. Heldigvis er motivasjonen på plass foreløpig, og den trenger jeg veldig i tida som kommer.

Læreren min, Jeff (som har blitt en bloggefavoritt etterhvert), fortsetter å spre engasjement i timene. Siste uke brukte han et kvarter på å fortelle hvordan de slaktet griser under industrialiseringen (Flere menn med kniver måtte stikke grisen på et eksakt sted med en bestemt styrke for at det skulle skje effektivt) og med tilhørende dramatisering ble det veldig moro. Han avsluttet økten med en kjempeavsporing ved å si til alle jentene at de var vakre og smarte og at de må tenke det hver gang de ser seg i speilet (og at alle guttene måtte stille seg det samme spørsmålet om vi virkelig var kjekke og smarte hver gang de vi så oss i speilet. Det er visstnok ikke alle mannfolk som er så ålreite) Til slutt fikk vi noen tips til hva vi må huske på hvis vi vil ha et langt ekteskap med masse sex, men hva han sa kan dere jo tenke på selv. Dette er samme mann som lærte oss om hvordan vi skal bygge opp skriftlige oppgaver og hvordan det skal argumenteres. For å illustrere, begynte han å skrive en tekst på tavla om at alle hunder burde utryddes, av den enkle (og lite overbevisende grunn) av at de biter og stjeler maten fra små barn. Han prøvde deretter å overbevise oss om at han tulla, og at mange av hans beste venner faktisk var hunder. Haha..

Ta det pent!

Mine teltkamerater for helga: Renée (f.v), kjæresten (og min Augsburg-roomie) Aiden, og Sam. Humøret holdt seg selv om vi selvfølgelig fikk regn.

Protestantene og myndighetene har litt ulik oppfatning om hva SOA står for (skolen er forresten omdøpt til "Western Hemisphere Institute for Security Cooperation" Noe harry.)

Litt pjuskete etter 24 timers busstur, men kom fram. Krysser man gjerdet bak meg, blir man arrestert, og det var det én person som ble. "No Mas" er spansk og tilsvarer "No More."

Et folkehav. Fra scenen ble det i en time i strekk ropt opp navn på ofre av angrepene.

Ferdig med midterms

Det er egentlig alt som har skjedd siden sist. Men kan jo prøve å veve det litt ut. De siste to midtermene ble unnagjort onsdag og torsdag sist uke og begynner å føle at jeg er ferdig med skolearbeid. Det er litt skummelt. For det første er det ikke helt sant (jeg har igjen to-tre prosjekter med tilhørende presentasjoner, en oppgave, en ta-med-hjem-eksamen og en “vanlig” eksamen) For det andre har jeg begynt å “slappe av” tidligere i denne fasen av skoleåret og det har straffet seg. Bekymrer meg ikke så veldig enda, og skal nok fullføre de seks ukene som er igjen. Og finner jeg ut at jeg midtermene gikk dårlig, må jeg i alle fall jobbe masse den siste tida.

Helgen ble brukt til litt ymse. Jeg har jobbet litt som frivillig på et senter for hjemløse. Mens de øvde på et skuespill de skal sette opp nå til helga, passet jeg barna deres. Fikk ansvaret for en ni mnd gammel jente som het Kimberly, som moren akkurat hadde fått omsorgsretten for. Det var kjempekjekt. (Jeg ble fort omdøpt til "Lawrence", forresten. "Lars" ble litt vrient) Kult å kunne bidra litt, og gleder meg veldig til å se dem opptre! Skulle gjerne tatt bilder, men synes det ikke passet helt inn.

Har også vært i St. Paul, der de har hengt opp julelysene rekordtidlig. Det tok laaang tid å komme seg dit, ettersom vi dro i rushtida, men ekspedisjonen var bra! Byen hadde mer sjarm enn Minneapolis, litt eldre bygninger og koseligere stemning. Nå har jeg i tillegg fått en drøss med tips av historielæreren min om hva jeg kan se der. Haha. Han er litt på tuppa, men er veldig morsom person.

Tida framover kommer til å gå fort, i det vi går inn i de siste ukene av "Lars i USA". Har endel skolearbeid å gjøre før jeg reiser til Columbus, Georgia neste fredag. Jeg skal være med i en protest ved School of America, der de har trent opp latin-amerikanske soldater (noen av dem har i etterkant blitt diktatorer). Uka etter det skal jeg til Chicago i Thanksgiving-ferien, før jeg avslutter med New York helt på tampen. Fremdeles en stund igjen, men tida flakser avsted.

Til slutt kan jeg nevne at jeg ga etter for Facebook-presset 10. november. Skjønner at mange mister respekten for meg, men da er jeg altså å finne der. Det betyr ikke at dere må slutte å skrive mail til meg, det er veldig koselig! Hehe. Men jeg beklager veldig det som har skjedd. Føler meg skitten, rett og slett.

Takk for at dere henger med! Ha det fint :)

St. Paul skrur på lysene

Har aldri påstått jeg kler hodeplagg...

USA skal visstnok være et skritt foran. Men å selge 2-pk med cola er tydeligvis et nytt påfunn..

En del av leiligheten på en ryddig dag

...og sjefen sjølv. Rommets stolthet!

Halloween

Kanskje den eneste amerikanske Halloween-feiringa jeg får oppleve. Her spiller det faktisk en rolle. Men vi tar ting kronologisk i denne bloggen.

Helgene begynner jo som kjent fredag kveld. Da var jeg på min første NBA-kamp. Likevel var det taxisjåførene til og fra sentrum jeg husker best. Han som kjørte oss nedover hadde et lår som var på størrelse med meg, og han som kjørte oss opp kommentere hver eneste jente vi kjørte forbi, og hvor slutty og dårlig husmødre de var. ("She can't prepare no gravy!"). Han var for så vidt ingen pjokk han heller. Også inne på stadion var det mye svære folk. Minnesota Timbervolves tok imot Cleveland Cavaliers, med LeBron James og Shaq O'Neill i spissen. Tror Shaq er 2.20 høy og veier visstnok tre ganger så mye som meg. (Et lite forbehold her: Jeg har ikke veid meg etter jeg kom til USA, kanskje han bare er dobbelt så stor pr. idag). Og forresten, Timberwolves ble slått 104-87.

Når vi snakker om serviceyrker: På mine ukentlige fotballturer på "The Local" i sentrum, har jeg lagt merke til hvor variable mange av de ansatte er i utførelsen av jobben. De fleste er hyggelige, men taktikken til mange av dem er irriterende. De kommer gjerne helt opp i fjeset ditt og spør om alt er bra eller om man vil ha påfyll med cola, og stiller seg ofte foran TV-en også. En servitrise har derimot vært litt annerledes, og hun har gitt med gratis drikke de siste to ukene. Til og med da jeg sa at jeg ikke ville ha påfyll, kom hun med et nytt glass til meg og nektet å ta betaling. Det kan selvfølgelig være mange grunner til det. Jeg tror ikke hun synes synd på meg (United taper jo nesten aldri), så jeg velger å tro at jeg har gjort et eller annet godt inntrykk og at hun synes jeg er en ålreit kar. Eller, om jeg slutter å ha høye tanker om meg selv, kanskje dispenserbrusen hadde gått ut på dato.

Halloween startet for øvrig med en fotballtur. Jeg våget meg inn på rommet til Henrik, Torbjørn og Fredrik én time etter Liverpool hadde tapt 3-1 for Fulham, og det var en viss truende stemning. Fredrik hadde lyst til å kaste noe ut av vinduet ("noe dyrt"), men gutta endte med å eksprimentere med vifta på rommet i stedet. De begynte å kaste appelsiner på den, i håp om at fruktene skulle komme tilbake i oppdelte biter. Vifta, som var av plast, levde desverre ikke helt opp til forventningene, og tre av bladene knakk. Nå er den offisielle forklaringa at noen rygget inn i den med en sekk, i tilfelle den amerikanske romkameraten skulle spørre. Hysjhysj. Av dette lærte vi to ting: Alt er ikke som på film (selv om vi er i USA), og at det aldri er kjedelig på rom 101.

Kvelden ble i første omgang tilbragt på et vors på campus, før vi flyttet oss til et såkalt "football party" et stykke unna. Jeg husker ikke helt hvordan jeg kom meg inn (jeg klarte i alle fall ikke å overbevise noen om at jeg spilte amerikansk fotball), men ledet an av en særdeles opplagt Henrik Hauge ble det en bra kveld. Han tilbød seg egentlig å betale taxien hjem, men da sjåføren nektet han å stikke hodet ut av vinduet, ble han såpass snurt at han krevde at vi splittet regninga. Uansett var det moro. God stemning, mye folk i gatene og mange artige kostymer. Nå har vi også stilt klokka tilbake, så vi fikk en time ekstra å sove på.

Neste uke skal jeg ha to midtermer. Det er stress, men jeg tror det verste er over etter det.

Takk for nå. Og hold dere unna svineinfluensa.

Kristine, Laura og jeg på Augsburgs Footballs siste hjemmekamp for sesongen

NBA-match på Target Center

Henrik som bestefar-blotter, Gunstein som Cæsar og jeg som straffefange (i en fangedrakt som var nitten nummer for stor. "One size fits all" du liksom)

Torbjørn som bestemor-blotter og Fredrik som en Shrek-versjon av Wayne Rooney

Kremen av 11. etasje: Camilla, Marte, Katie og Stefanie