Takk for meg..

...og god jul! Siste innlegg skrives "hjemmefra," ettersom julen blir feiret i Volda. Det er deilig, men da julen ble ringt inn i går, skjedde det likevel ikke helt uten dramatikk. Jesus ble visstnok stjålet fra alteret (nå må det for ordens skyld presiseres at det var dukka det er snakk om, så ingen grunn til panikk). I tillegg har jeg for første gang på lenge vært i en norsk julegudstjeneste der Deilig er Jorden ble vraka fra sanglisten. Jaja. Julaften var fin likevel, og etter at jeg fortsatt er litt døgnvill, greide jeg altså å sove tre timer, gå på julegudstjeneste kl 07.00 i Volda kyrkje, og sitte oppe og blogge kl 9 på 1. juledag. Jeg gir herved meg selv et klapp på skulderen.

Celia og Elin fikk jeg aldri truffet i New York, ettersom de ble sittende fast i Seattle med flytrøbbel. Heldigvis kom de seg hjem til jul, og det er det viktigste. New York var for øvrig veldig kjekt, men det lå litt i luften at vi var slitne. Likevel fikk vi sett en hel del på kort tid, alt fra Statue of Liberty til Madison Square Garden (som ikke ligger på Madison, ikke er et square og definitivt ikke er noe garden), Ground Zero, FN-bygningen, Brooklyn Bridge og Ed Sullivan Theatre. I tillegg var vi oppe i Empire State Building på kveldstid, og den utsikten er noe av det sykeste jeg har sett. Og når vi snakker om sykt: At jeg skulle stå opp kl 7 i New York City og dra på pub og se Newcastle-Middlesborogh i engelsk Championship, hadde jeg aldri forestilt meg at jeg kom til å gjøre. Men Magpies vant kampen 2-0, og Henrik var fornøyd, men satte ikke særlig pris på at jeg ytret meg negativt om pubens TV "cover charge" på 10 dollar (jeg sa at vi sikkert hadde sluppet inn på Newcastles hjemmebane for den prisen). Litt "drittslenging" må jo være tillatt. Han er ikke helt uskyldig selv, da han presterte dagen i forveien å sammenlikne John Mayer med Erlend Bratland..

For å spole litt tilbake, kom jeg meg altså igjennom alle eksamene. De bestod av to presentasjoner og to skriftlige oppgaver (den ene eksamenen ble gjort om til en nisiders stil der oppgaven var å skrive noe som viste "hva vi har lært." Tidenes mest upresise oppgavetekst). Ellers fikk jeg kjøpt litt julegaver, og sagt farvel til Augsburg (fikk ikke lov til å grine ettersom Henrik ikke ville ha noe sipping på flyet. Haha) Jeg kunne forsøkt å ta en kort oppsummering, men det blir litt for vanskelig å summere et helt semester på få linjer, men jeg velger å bla tilbake til mitt første innlegg og se om lista slo til. 30. august skrev jeg om hva jeg bekymret meg for i forkant:

1.
Jeg kan bli feit (det uroer meg litt at både mamma og bestemor har uttrykt bekymring for det).

Det har jeg ikke blitt (i alle fall ikke pr 25. desember, har fortsatt en lang julefeiring foran meg). Nåla ligger på omlag 60 kilo. Dessuten støtter jeg meg til Dario Birhanes kommentar om at det viktigste er å ha trivelsvekta inntakt. Takk, Tito!

2.
Jeg ender på rom med en slem polakk (det vet jeg nå at ikke skjer, vi bare håper amerikanerne er hyggelige)

Alex, Aiden og Steve var veldig hyggelige, faktisk tre av de koseligste og sympatiske 20-åringene jeg har møtt, og var veldig tålmodige med den norske nykommeren.

3.
Manchester United rykker ned fordi de ikke får min støtte (her må jeg nemlig stå opp kl ni hver lørdag hvis jeg skal ha sjanse til å følge kampene deres)
Bekymret meg veldig lite, og det gikk veldig bra selv om jeg måtte stå opp tidlig. Skulle United spille en dårlig kamp, kom det som oftest i skyggen av Liverpool, som omtrent tapte annenhver kamp =)

Fortsetter i listeform. Mye bra har blitt sagt i løpet mine av fire måneder i statene. Velger å trekke fram tre quotes jeg synes satt ekstra godt.

1.
I'm not good at soccer, but I can kick you in the nuts! - Shane oppsummerer amerikansk humor og samtidig deres holdning til fotball. Skjønner ikke at det landet fikk VM i 94.

2.
Jeg gleder meg som en røyskatt på lille julaften. - Torbjørn ser frem til eksamensperioden er over.

3.
Kan jeg slippe en i fotenden? - Lista ville ikke vært komplett uten prompehumor. Til tross for et veldig ærlig spørsmål fra Henrik om han kunne slippe en fjert i Torbjørns hotellseng, takket sistnevnte pent nei.

Som jeg sa til Torbjørn på Gardemoen: Jeg kommer til å våkne opp på hybelen i Volda og tro at jeg har drømt alt sammen. Og overgangen tilbake fra Minneapolis til Volda er jo der, selv om vinterlandsskapet utenfor vinduet her er i høyeste grad å foretrekke framfor en firefelt-motorvei og en million biler. Sitter igjen med et stort utbytte, både faglig og sosialt. Har blitt tatt i mot av en utrolig inkluderende gjeng, fulle av godt humør og nysgjerrige på meg og min kultur (og klare for å bekrefte eller forsvare seg mot amerikanske fordommer ;), og til og med lærerne virket interesserte i utlendingene. Jeg starta semesteret på den sikre siden ved å kalle dem "sir," men det ble mindre formelt etterhvert. Til slutt ville den ene læreren stjele passet mitt så jeg ikke kunne dra hjem. Haha. USA altså..

Har ingen punshline å komme med til slutt, men ønsker en god jul og godt nyttår til alle sammen, og tusen takk for god respons på "Lars i USA"! Vi sees i 2010 =)

19th Century US History-klassen. Bak kameraet er Jeff Kolnick, som jeg hadde fem dager i uka.

Siste kveld, på sushi-restaurant. Inni kortet hadde de skrevet en hilsen på norsk.

Alex (f.v), Aiden og Steve har holdt meg med selskap på 1307 dette semesteret

Hvorfor er det eneste bildet fra New York av en bil med klovnenese og gevir? Deal with it ;)

Innspurt

Tenkte jeg skulle skrible litt før vi går inn i den siste hele uka i Minneapolis, og jeg blir sugd opp av eksamensspiralen. Har begynt å grue meg til å pakke (ikke bare fordi det er trist å dra, men fordi jeg garantert ikke har nok plass i koffertene) og flytte, men det er enda en stund til!

Fredag sist uke var det såkalt norsk dag på skolen, og under tittelen "Velkommen Jul", ble det invitert til gudstjeneste med påfølgende bespisning av norsk mat. Evighet siden jeg sist smakte vafler, og brunosten ble selvfølgelig heftig promotert. Aldri følt meg så norsk som akkurat da. Det ble sunget "Stille Natt" under gudstjenesten, med en håndfull nordmenn som sang og 200 amerikanere som jattet med. Hæla i taket. Sam har også gjort store framskritt som "nordmann", og har siden Georgia-turen øvd seg på å uttale hele navnet mitt riktig. Han følte seg såpass komfortabel at han prøvde seg på pappas navn også, men Kjetil ble litt for vanskelig. Tonefallet har han likevel inne. Imponerende.

Lørdag var jeg også på en adventgudstjeneste i sentrum, og har nå sørget for at julestemninga har begynt å komme, selv om snøen lar vente på seg. Det var i alle fall en enorm opplevelse, med fire forskjellige kor (alle fra Augsburg), masse lys og full sal. I tillegg spilte romkameraten min bratsj i orkesteret der, så det var kult å se på. Ikke at det blir skuffende å komme tilbake til Volda kirke, men det blir hvert fall ikke heelt det samme..

Kvelden ble videre brukt på kino. Jeg så "Old Dogs", som ikke var noe videre bra, før jeg havnet på et nach med vaklende amerikanere. Alltid morsommere å se på når man ikke har drukket en dråpe selv =P Ble sittende og snakke med to av de mest oppegånde, hvorav den ene var en alenefar på 19 år (!), og den andre jobbet i Levi's-butikken på Mall of America (og kommenterte ca 15 ganger at buksene mine var kule. Til slutt ville jeg svare at det sannsynligvis var derfor jeg tok dem på meg, men noen ganger er det best å nikke og smile) Videre stilte de meg spørsmål om hvordan det var å være norsk i statene, og alle mulige temaer ble grundig dekket. Da klokka var halv fire, avslutta de med å be om "bekreftelse" ¨på at Norge lå i Sverige, og da var kvelden min egentlig litt ødelagt. Begynner å se bevis på at det ikke er altfor mange amerikanere som har stukket snuten over sin egen landegrense. Menmen. Det kan jo gå trill rundt for hvem som helst når klokka blir mange.

En ting jeg har glemt å nevne, er forresten at gjengen var samlet på rom 101 på fredag og spilte Monopol - på Playstation. Det fortjener ikke noe videre spalteplass, ettersom jeg synes det var litt harry. Greit, jeg ser poenget med å slippe å rydde opp, men å ikke ha nærkontakt med kontantene ser jeg faktisk på som litt turn off. Elektronisk mister spillet litt sjarm, rett og slett.

Må runde av nå, ser nemlig at klokka også i dag har rukket å bli after midnight før jeg finner veien til "laderen" (enda et av begrepene til Gunstein). Har ikke knipset noen bilder denne uka, så slenger med noen arkivfoto.

Neste og siste følelsesladede innlegg blir forhåpentligvis fra New York City, featuring Henrik Hauge, Elin Flaglien og Celia Haran :)

Utarbeidelsen av room mate agreement (svært så oppdelt ting blir på engelsk) i høst. Da vi ble spurt om hvordan vi skulle løse eventuelle konflikter, svarte vi bare "hug it out", og demonstrerte hvordan det skulle gjøres.

"Oh, say does that Star-spangled banner yet wave...."

Chicago

Thanksgiving-ferien ble tilbragt i "The windy city," skyskrapernes fødested. Gunstein, Torbjørn, Anders, Elisabeth, Silje og Camilla kjørte ned dagen før Henrik og meg, som var så bråkjekke at vi fløy i stedet. En langhelg med heavy turistaktivitet.

Vi hadde såvidt ankommet Chicago, og inntatt et digert Thanksgiving-måltid som bare Gunstein og jeg greide å fullføre, før vi åkte rett til House of Blues på Chris Brown-konsert. Det var stilig lokale og god stemning og unge Brown kan jo noen dansemoves som var litt over middels imponerende. Henrik var i utgangspunktet litt skeptisk til å dra, men etter at Lupe Fiasco ble dratt opp på scenen som gjesteartist, og sang "Superstar," var det visst verdt inngangspengene alene. Den ene sangen gjorde faktisk så stort inntrykk at etter 90 minutter med Chris Brown, sa Henrik at han måtte "heim og høyre på nokre Lupe-låta." For all del, veldig bra valg av gjesteartist (vi forventa ikke Rhianna, akkurat). Noen ganger klarte CB det utmerket bra alene også. Duetten med Jordin Sparks greide han på merkelig vis å fremføre uten Jordin Sparks. Nå skal det sies at det var nok kvinnestemmer i salen til at det ikke var noe akutt problem.

Utelivet ellers i Chicago? Altså, jeg kan ikke få understreket nok at jeg er underårig, og at jobben derfor er vanskligere enn hjemme. I Minneapolis pleier man å slippe inn, men med et kryss på armen som bevis på at man ikke kan kjøpe alkohol. Det var ikke fullt så lett. Da vi gikk ut på lørdag, slapp jeg først inn (dørvakten presterte til og med å blunke til meg), før jeg ble dratt ut igjen. Da både Henrik, riktignok med Torbjørns pass (som selv brukte førerkort), slapp inn, samt Anders, ble jeg så forbanna at jeg slang noen kommentarer til dørvakten om at det sikkert var noen der inne som ikke er gamle nok. To minutter etter ble Anders kasta ut, og jeg følte meg ikke veldig høy i hatten. Jeg hadde "spolert" hans ene utekveld i Chicago og gutten fyller 21 år om tre uker. Noen ganger må man bare innrømme at man har vært en drittunge, og jeg la meg flat etterpå. Utrolig klønete oppførsel.

Vi fikk sett mye på kort tid, og overalt var det julemusikk. Tror jeg hørte 20 versjoner av "Bjelleklang" og ble litt lei. (Og Britney Spears egner seg ikke til denne høytiden, forresten) Men den ene gangen vi oppsøkte musikken, på en utekonsert i Millenium Park, var det veldig fint. Dama på benken ved siden av oss hadde selvfølgelig familie fra Norge.

Oppsummering av øvrige aktiviteter: (shopping er eksludert her, vi brukte mye av fredagen på det) Vi besøkte en dyrehage med MASSE lys, og de hadde alt fra seler til giraffer. Torbjørn, som "ikke blir så lett fascinert av dyr," måtte innrømme at sistnevnte var kult å få se i levende live ("men det må være såpass"). Ellers har vi selvfølgelig kjørt turistbuss, vært på Navy Pier og besøkt Museum of Industry and Science. Det var et stort og kult sted, med allverdens aktiviteter. Jeg tapte for Henrik i et spill der vi skulle flytte en ball, praktisk talt med hjelp av stressnivået. Ballen ble beveget fortere jo mer vi slappet av, og en stresset person som meg tapte selvfølgelig =P Jeg var visstnok veldig nærme å vinne, men jeg mistet konsentrasjonen da guiden kastet en tennisball på meg. Henrik skal riktignok ha honnør, ettersom han også ble distrahert. I tillegg til museet, kan det nevnes at vi spiste lunsj i USAs høyeste bygg. Jeeepp.

Mat bør for øvrig omtales litt nærmere. Vi måtte selvfølgelig spise Chicago deep dish pizza, og kjørte faktisk limmousine til restauranten (vi fikk en god deal, men var litt harry å stige ut av bilen i boblejakke). I tillegg har jeg lært at man visstnok skal spise ketchup til alt. Da jeg bestilte pannekaker til frokost på søndag, ble jeg tatt litt på senga da servitrisen spurte om hun skulle ta med ketchup til meg. Jeg svarte for ordens skyld med å miste tallerkenen i gulvet da jeg skulle ta første bit, men 17,5 sekunder senere stod det en ny porsjon foran meg. Effektiviteten skal de ha for. Til slutt prøvde jeg Chicago hot dog til frokost på flyplassen på vei hjem. Den var oppskrytt. Punktum.

Alt i alt en kjekk opplevelse, men hvis jeg skal trekke frem noe negativt, må det være tiggerne. De finnes i Minneapolis også, men i Chicago fulgte de nærmest etter deg og spilte bare på samvittigheten din. Gunstein kom for eksempel i dialog med en som synes jakken hans var dritkul, og begynte å innlede en samtale. Til slutt var poenget at datteren hans var sulten, og om han hadde litt penger å gi bort. Guffent, men man tyr vel til hva som helst om tilstanden er ille nok.

Nå er jeg tilbake på skolen og har to uker igjen med eksamener og diverse. Er endel som må gjøres, og det kommer til å gå fort. (Viktig å holde fokus, men merkelig nok blir ofte Fanthomas prioritert foran mer faglige saker. Sykt artig) Det haster ikke å dra herfra, men kjenner at norsk jul blir deilig også.

God adventstid (pleier man å si det?) og ha det fint så lenge!

"Chi-town"

Skulle turistene få hjemlengsel, vet de veien å gå..

Jepp

To yngre deltakere på Museum of Science and Industry flytter en ball med hjelp av hjerneaktivitet. Det krevde total avslapping, og jeg måtte til slutt se meg slått av Henrik.

Når man risikerer ti år i fengsel, må man være forsiktig med å slenge med leppa på t-banen i Chicago.

Why Georgia?

Sangtittelen er hentet fra et av John Mayers verker. Han kom ut med ny plate, "Battle Studies", 17. november (kom ut i Norge i dag tror jeg). Det var selvfølgelig en stor milepæl, og noe jeg har venta på lenge. Dessuten har jeg nynnet på førstesingelen, "Who Says", i to måneder, så det var fint med noe nytt. Idioten kommer selvfølgelig ikke til Minneapolis før 3. mars og jeg fikk ikke billetter til konserten hans i Glasgow like etter jul. Satser på et norgesbesøk i sommer, det ville vært "awsome!" (som er blitt det mest brukte uttrykket i mitt USA-opphold)

Låta er ikke tilfeldig plukket ut, ettersom jeg har tilbragt helgen i Colombus, Georgia. Her har en gruppe på ca 50 Augsburg-studenter, hvorav jeg var eneste "innvandrer", som protesterte mot School of America. Denne, som ble utviklet først og fremst for å hindre omverdenen fra å bli komministiske ila den kalde krigen, er eid av det amerikanske forsvarsdepartementet og trener opp latin-amerikanske soldater etter amerikansk modell. Mange av de utdannede "elevene" har utviklet seg til å bli forbrytere og stått bak mange militærkupp i Latin-Amerika. Dette har kostet mange tusen menneskeliv. Utrolig å komme dit og se menneskehavet, høre historiene og føle på stemningen. Veldig spesielt. Bussturen ned tok et døgn hver vei og vi kjørte igjennom mange stater. Store deler av reisen ble visuelt ødelagt av mørke og tåke, men vi fikk i alle fall sett litt av Nashville, Tennessee, der vi stoppet og spiste thai-mat. Moro! Men jeg fikk ikke sovet mye i bussen, og skjønner ikke at jeg orker å sitte oppe og blogge for dere nå. (Manglene flyt og rusk i ukas tekst kan altså komme av ujevn søvnrytme de siste fire dagene) Den største happeningen siden sist i alle fall!

På skolen har innspurten begynt. Derfor tragikomisk at jeg velger å reise til Georgia på langtur, for å så dra til Chicago tre dager etter. Reiser nemlig dit på Thanksgiving-ferie på torsdag, men må trolig ta med meg en skolebok. Har fått tilbake midtermene, og jeg fikk bekreftet at jeg ligger fint an i alle fag. Samtidig vet jeg at jeg stryker i samtlige av dem hvis jeg slutter å jobbe nå. Heldigvis er motivasjonen på plass foreløpig, og den trenger jeg veldig i tida som kommer.

Læreren min, Jeff (som har blitt en bloggefavoritt etterhvert), fortsetter å spre engasjement i timene. Siste uke brukte han et kvarter på å fortelle hvordan de slaktet griser under industrialiseringen (Flere menn med kniver måtte stikke grisen på et eksakt sted med en bestemt styrke for at det skulle skje effektivt) og med tilhørende dramatisering ble det veldig moro. Han avsluttet økten med en kjempeavsporing ved å si til alle jentene at de var vakre og smarte og at de må tenke det hver gang de ser seg i speilet (og at alle guttene måtte stille seg det samme spørsmålet om vi virkelig var kjekke og smarte hver gang de vi så oss i speilet. Det er visstnok ikke alle mannfolk som er så ålreite) Til slutt fikk vi noen tips til hva vi må huske på hvis vi vil ha et langt ekteskap med masse sex, men hva han sa kan dere jo tenke på selv. Dette er samme mann som lærte oss om hvordan vi skal bygge opp skriftlige oppgaver og hvordan det skal argumenteres. For å illustrere, begynte han å skrive en tekst på tavla om at alle hunder burde utryddes, av den enkle (og lite overbevisende grunn) av at de biter og stjeler maten fra små barn. Han prøvde deretter å overbevise oss om at han tulla, og at mange av hans beste venner faktisk var hunder. Haha..

Ta det pent!

Mine teltkamerater for helga: Renée (f.v), kjæresten (og min Augsburg-roomie) Aiden, og Sam. Humøret holdt seg selv om vi selvfølgelig fikk regn.

Protestantene og myndighetene har litt ulik oppfatning om hva SOA står for (skolen er forresten omdøpt til "Western Hemisphere Institute for Security Cooperation" Noe harry.)

Litt pjuskete etter 24 timers busstur, men kom fram. Krysser man gjerdet bak meg, blir man arrestert, og det var det én person som ble. "No Mas" er spansk og tilsvarer "No More."

Et folkehav. Fra scenen ble det i en time i strekk ropt opp navn på ofre av angrepene.

Ferdig med midterms

Det er egentlig alt som har skjedd siden sist. Men kan jo prøve å veve det litt ut. De siste to midtermene ble unnagjort onsdag og torsdag sist uke og begynner å føle at jeg er ferdig med skolearbeid. Det er litt skummelt. For det første er det ikke helt sant (jeg har igjen to-tre prosjekter med tilhørende presentasjoner, en oppgave, en ta-med-hjem-eksamen og en “vanlig” eksamen) For det andre har jeg begynt å “slappe av” tidligere i denne fasen av skoleåret og det har straffet seg. Bekymrer meg ikke så veldig enda, og skal nok fullføre de seks ukene som er igjen. Og finner jeg ut at jeg midtermene gikk dårlig, må jeg i alle fall jobbe masse den siste tida.

Helgen ble brukt til litt ymse. Jeg har jobbet litt som frivillig på et senter for hjemløse. Mens de øvde på et skuespill de skal sette opp nå til helga, passet jeg barna deres. Fikk ansvaret for en ni mnd gammel jente som het Kimberly, som moren akkurat hadde fått omsorgsretten for. Det var kjempekjekt. (Jeg ble fort omdøpt til "Lawrence", forresten. "Lars" ble litt vrient) Kult å kunne bidra litt, og gleder meg veldig til å se dem opptre! Skulle gjerne tatt bilder, men synes det ikke passet helt inn.

Har også vært i St. Paul, der de har hengt opp julelysene rekordtidlig. Det tok laaang tid å komme seg dit, ettersom vi dro i rushtida, men ekspedisjonen var bra! Byen hadde mer sjarm enn Minneapolis, litt eldre bygninger og koseligere stemning. Nå har jeg i tillegg fått en drøss med tips av historielæreren min om hva jeg kan se der. Haha. Han er litt på tuppa, men er veldig morsom person.

Tida framover kommer til å gå fort, i det vi går inn i de siste ukene av "Lars i USA". Har endel skolearbeid å gjøre før jeg reiser til Columbus, Georgia neste fredag. Jeg skal være med i en protest ved School of America, der de har trent opp latin-amerikanske soldater (noen av dem har i etterkant blitt diktatorer). Uka etter det skal jeg til Chicago i Thanksgiving-ferien, før jeg avslutter med New York helt på tampen. Fremdeles en stund igjen, men tida flakser avsted.

Til slutt kan jeg nevne at jeg ga etter for Facebook-presset 10. november. Skjønner at mange mister respekten for meg, men da er jeg altså å finne der. Det betyr ikke at dere må slutte å skrive mail til meg, det er veldig koselig! Hehe. Men jeg beklager veldig det som har skjedd. Føler meg skitten, rett og slett.

Takk for at dere henger med! Ha det fint :)

St. Paul skrur på lysene

Har aldri påstått jeg kler hodeplagg...

USA skal visstnok være et skritt foran. Men å selge 2-pk med cola er tydeligvis et nytt påfunn..

En del av leiligheten på en ryddig dag

...og sjefen sjølv. Rommets stolthet!

Halloween

Kanskje den eneste amerikanske Halloween-feiringa jeg får oppleve. Her spiller det faktisk en rolle. Men vi tar ting kronologisk i denne bloggen.

Helgene begynner jo som kjent fredag kveld. Da var jeg på min første NBA-kamp. Likevel var det taxisjåførene til og fra sentrum jeg husker best. Han som kjørte oss nedover hadde et lår som var på størrelse med meg, og han som kjørte oss opp kommentere hver eneste jente vi kjørte forbi, og hvor slutty og dårlig husmødre de var. ("She can't prepare no gravy!"). Han var for så vidt ingen pjokk han heller. Også inne på stadion var det mye svære folk. Minnesota Timbervolves tok imot Cleveland Cavaliers, med LeBron James og Shaq O'Neill i spissen. Tror Shaq er 2.20 høy og veier visstnok tre ganger så mye som meg. (Et lite forbehold her: Jeg har ikke veid meg etter jeg kom til USA, kanskje han bare er dobbelt så stor pr. idag). Og forresten, Timberwolves ble slått 104-87.

Når vi snakker om serviceyrker: På mine ukentlige fotballturer på "The Local" i sentrum, har jeg lagt merke til hvor variable mange av de ansatte er i utførelsen av jobben. De fleste er hyggelige, men taktikken til mange av dem er irriterende. De kommer gjerne helt opp i fjeset ditt og spør om alt er bra eller om man vil ha påfyll med cola, og stiller seg ofte foran TV-en også. En servitrise har derimot vært litt annerledes, og hun har gitt med gratis drikke de siste to ukene. Til og med da jeg sa at jeg ikke ville ha påfyll, kom hun med et nytt glass til meg og nektet å ta betaling. Det kan selvfølgelig være mange grunner til det. Jeg tror ikke hun synes synd på meg (United taper jo nesten aldri), så jeg velger å tro at jeg har gjort et eller annet godt inntrykk og at hun synes jeg er en ålreit kar. Eller, om jeg slutter å ha høye tanker om meg selv, kanskje dispenserbrusen hadde gått ut på dato.

Halloween startet for øvrig med en fotballtur. Jeg våget meg inn på rommet til Henrik, Torbjørn og Fredrik én time etter Liverpool hadde tapt 3-1 for Fulham, og det var en viss truende stemning. Fredrik hadde lyst til å kaste noe ut av vinduet ("noe dyrt"), men gutta endte med å eksprimentere med vifta på rommet i stedet. De begynte å kaste appelsiner på den, i håp om at fruktene skulle komme tilbake i oppdelte biter. Vifta, som var av plast, levde desverre ikke helt opp til forventningene, og tre av bladene knakk. Nå er den offisielle forklaringa at noen rygget inn i den med en sekk, i tilfelle den amerikanske romkameraten skulle spørre. Hysjhysj. Av dette lærte vi to ting: Alt er ikke som på film (selv om vi er i USA), og at det aldri er kjedelig på rom 101.

Kvelden ble i første omgang tilbragt på et vors på campus, før vi flyttet oss til et såkalt "football party" et stykke unna. Jeg husker ikke helt hvordan jeg kom meg inn (jeg klarte i alle fall ikke å overbevise noen om at jeg spilte amerikansk fotball), men ledet an av en særdeles opplagt Henrik Hauge ble det en bra kveld. Han tilbød seg egentlig å betale taxien hjem, men da sjåføren nektet han å stikke hodet ut av vinduet, ble han såpass snurt at han krevde at vi splittet regninga. Uansett var det moro. God stemning, mye folk i gatene og mange artige kostymer. Nå har vi også stilt klokka tilbake, så vi fikk en time ekstra å sove på.

Neste uke skal jeg ha to midtermer. Det er stress, men jeg tror det verste er over etter det.

Takk for nå. Og hold dere unna svineinfluensa.

Kristine, Laura og jeg på Augsburgs Footballs siste hjemmekamp for sesongen

NBA-match på Target Center

Henrik som bestefar-blotter, Gunstein som Cæsar og jeg som straffefange (i en fangedrakt som var nitten nummer for stor. "One size fits all" du liksom)

Torbjørn som bestemor-blotter og Fredrik som en Shrek-versjon av Wayne Rooney

Kremen av 11. etasje: Camilla, Marte, Katie og Stefanie

350

Vi kan begynne med det ferskeste først. Liverpool slo United 2-0, og jeg ble 30 dollar fattigere. Eneste interessante med den mislykka morgenturen ned til sentrum var at taxisjåføren vår briljerte med sin norske strofe "Skal vi ete?", som han lærte på college på 60-tallet. Sånn, da var det sagt. Over til de viktige sakene:

Ja, vi har markert klimadagen 24. oktober. 350 (enheten gitt i "part per million") refererer til mengden karbondioksid som er den øvre smertegrensen i atmosfæren. Tror vi nå ligger på 390, så det er litt krise. Vi formet et stort 350-tall på banen i pausen under en collegekamp i amerikansk fotball, samt ved Mississippis elvebredd, og det ble fotografert og lagt ut et sted. Kultkult.

Har ellers levert den feministoppgaven som var omtalt i sist blogginnlegg, og har egentlig sovet veldig dårlig siden det. Jeg vet ikke om det har gjort at jeg har snorket mer, men halvveis i semesteret har jeg altså fått bekreftet fra amerikansk hold at jeg lager litt lyder i søvne. Tror det kanskje er bare høflighet som har gjort at han har holdt kjeft til nå. Uansett undret han seg over hvordan en så liten person kan bråke så mye. Jeg hadde ikke et fornuftig svar..

Ellers har jeg vært på min første (!) McDonald's-tur. Det har jeg ikke noe visuelt bevis på, men det er sant. Følte meg litt feit etterpå, men det var før jeg kom hjem og så på CNN at Burger King hadde lansert "Windows 7 Whopper" i visse land. Denne hadde, korrekt nok, 7 hamburgere mellom de to brødene, veide 3,5 kg og var på omfattende 2100 kalorier. Da kom fort min dobbel cheeseburger litt i bakgrunnen. Fikk samtidig med meg på CNN at bakkekontakten med et fly fra Los Angeles til Minneapolis ble borte i Nebraska og ble ikke gjenopprettet før flyet var i Wisconsin, altså halvannen time ETTER det skulle ha landet. Alle fikk panikk og trodde det var tatt av terrorister, men flyet fikk snudd og landet som det skulle. Pilotene avviser at de hadde kommet i krangel eller sovnet under turen, og alle andre lurer derfor på hva annet som kunne distrahert de to oppegående (?) yrkesmennene. Saken skal ut i høring denne uka. For noen idioter.

En annen ting jeg gjerne skulle ha fått tatt bilde av, er at en av kafeene på skolen selger luft på flaske, under slagordet "Out of gas? Get a boost!" Først nå skjønner jeg at det ligger noe i uttrykket "å selge sand i Sahara". Lufta skal visstnok ha forskjellig smak, men det virker likevel rimelig syltynt. Det er desverre litt på kanten å gå opp til disken og ta bilde av flaskene og forsvinne igjen. På en annen side er det ikke sikkert at de som jobber bryr seg. Om jeg hadde stått bak kassen på Shell og solgt luft på flasker, hadde jeg i alle fall blitt rimelig flau.

Utenom skolen og turisme i Minneapolis-området, prøver jeg å jobbe litt i skoleavisen. Sist uke sto jeg oppført som "columnist", da jeg uka før der var "staff writer". De sier det er en oppgradering, personlig ser jeg ikke forskjellen. Sist ukes avis ble for øvrig viet til en død student, som skal ha tatt en overdose. I tillegg ligger sønnen til en i klassen min på sykehus med en eller annen farlig sykdom, og det setter jo alt jeg kaller stress og skolearbeid litt i perspektiv.

Av mindre spennende opplysninger, kan jeg fortelle at jeg nå ligger så langt bak i foosball-turneringa med Henrik at den omtrent er lagt på is. Vi spilte så mye i starten av semesteret at vi fikk ballen permanent av skolen (tror det er ingen andre som bruker det bordet), men nå ligger jeg tolv poeng bak (ikke ulikt Liverpool) og Henrik har funnet en eller annen suksessformel som jeg ikke har greid å knekke. Ille nok at jeg spiller elendig foosball for tida, nesten like pinlig er det å tape for en som ikke liker ketchup..

Håper dere får en fin uke, nå når vi snart beveger oss inn i november. Her må det prioriteres å kjøpe Halloween-kostyme i løpet av dagene som kommer, ettersom det er svære greier i statene. I tillegg går det rykter om at det er en norsk-svensk butikk et togstopp unna, som selger makrell i tomat og seigmenn. Den må sjekkes ut.

Klimabanneret og den barkse Augsburg-logoen ved siden av.

Richmond og jeg i 350-aksjon ved Mississippi-elva

Jeg spiser egentlig alt, men vil gjerne slippe oliven, ananas og tomater. Og økologisk ostepop.

Forlovelse og spillgalskap

College-livet er noe for seg selv. Denne uka har det skjedd to ting: En lærer har fått sparken for å ha stått i med en elev, og Brit fikk besøk av kjæresten sin. Nå er de forlovet, og det ble feiret med pannekaker og norsk (!) kaffe. Gratulerer!

Ellers er ting som de skal. Det skal leveres inn endel skriftlig materiale den neste uken, så mye tid blir nok tilbragt på biblioteket. Historielæreren vår, Jeff, som for øvrig er en av de mest engasjerende og ivrige personene jeg har møtt, hadde et lengre innlegg her forleden om hvor lite han likte "Forrest Gump", av den enkle grunn at alt historisk stoff man lærer av den er helt feil. (Men han likte kommentaren "Life is like a box of chocolate") Jeg synes den er en klassiker uansett, men det var moro å se han argumentere. Ingen av oss tok det veldig seriøst, og trolig ikke han heller.

Har for første gang på fryktelig lang tid brukt fredagskvelden på å spille brettspill. Det høres veldig nerd ut, og det var det egentlig også. En i klassen min (som for øvrig har en søster bosatt i Stavanger), kom bort til meg etter en time og spurte om jeg ville "hang out and play some board games" og det kunne jeg jo ikke si nei til. Vi endte opp med å spille det mest avanserte brettspillet jeg har vært bort i, og det tok tre kvarter å forklare reglene. Likevel gjorde vi det visstnok bra (vi bekjempet romvesener og greier), og det ble mange timer til slutt også. En smule sært, men jeg fikk truffet mange hyggelige mennesker jeg trolig ikke ville ha møtt på en annen måte. Hehe.

På lørdag var jeg for første gang hos en amerikansk frisør. Vanligvis holder det å forklare hvordan jeg vil ha det, men her måtte det på død og liv en katalog til. Jeg måtte velge sveisen til den kjendisen jeg synes så best ut. Ikke et vondt ord om Brad Pitt eller Haley Joel Osment, men de nådde ikke helt opp. Skal ikke si hvem jeg pekte på til slutt, men jeg endte opp med å ikke ligne på noen av de i bladet. (Jeg ble mye kjekkere) I tillegg havna jeg i en vennskapelig krangel med kunden i nabostolen, som var Liverpool-supporter. Dette var dagen da Liverpool tapte 1-0 for Sunderland, fordi Darren Bents skudd skiftet retning i en badeball (som en feit Liverpool-supporter hadde kastet inn på banen) og endte i mål. Det måtte selvfølgelig gnis inn. Usportslig, ja, men når man er Liverpool-fan har man fra før av gjort et dårlig valg..

Lørdag kveld var det også en klassisk mime-konkurranse som en del av et vors. Det ble mimet mange morsomme ord, inkludert noen som ikke egner seg på trykk her. Jeg kom meg greit igjennom både "Surfin' USA" og "one night stand", men alle var ikke like heldige. Jeg hadde et ekstranummer der jeg prøvde å mime Stratos KosePose, men den var det ingen som tok. Jeg skal i alle fall ha for forsøket.

Har ikke blitt tid til så mye mer denne uka. Skrevet litt for The Echo, og neste uke har jeg blitt bedt om å lage en sak om basketballsesongen som kommer. Vet ikke hvor mye jeg kan få ut av treneren (det er nemlig over en måned til sesongen begynner), men får finne på noe lurt. I tillegg var mamma og pappa i New York, men vi fikk ikke treffes. Kjipt, men tiden går så fort uansett, og vi sees snart. Og New York drar jeg trolig innom på vei hjem til Norge.

Er som vanlig dårlig til å ta med kameraet rundt omkring, men det får så være.
Godnatt!

Downtown sett fra uptown

Spørs om jeg går til innkjøp av en slik lue med det første. Camilla i bakgrunnen ser heller ikke spesielt overbevist ut

King of the hill. Bor i den øverste køya i den øverste etasjen. Ikkeno tull.

Alltid koselig når folk finner hverandre. Brit og kjæresten forlovet seg og inviterte blokka på pannekaker

(Død) Snø

Så snart jeg skrev "Høsten har kommet", begynte det sannelig å snø her. Den forsvant før jeg fikk tatt bilde av den, men da har vi fått en forsmak på hva vi har i vente. Nå er det skikkelig kaldt her!

Og når vi snakker om kaldt: Jeg snakket med bestemor for første gang siden mai (ja, det er utilgivelig) denne uka, og det første hun spurte meg om var om jeg frøs. Måtte nesten le litt. Godt å høre at de er i god form og sånn i alle fall. Det hadde kommet litt snø på toppen av Rotsethornet, og ting er som de pleier. Som ukas tittel antyder har jeg også sett Død Snø. Sist gang jeg så den var på 20-årsdagen min. Ble ikke så veeeldig imponert den gangen, og heller ikke nå var den spesielt bra. Det ble bare tragisk da leilighetens amerikaner kom inn i rommet akkurat da en av rollefigurene framførte den eneste engelske replikken i hele filmen: "MMM-beer!" Han synes det var moro, jeg vrei meg i stolen.

Hva med skolen? Jeg har gjort det ganske greit på skolen fram til nå, men på torsdag hadde jeg midterm i "History of US foreign relations", og er litt spent på åssen det gikk. Videre skal jeg skrive en oppgave om "på hvilke tidspunkt i amerikansk historie det har vært bra å stille feministiske spørsmål." Rimelig rart, og vet ikke engang hvor jeg skal begynne. Den skal inn om en ukes tid, så da må jeg finne på noe lurt. Ellers er ting stort sett som de pleier. Savnet journalistyrket såpass at jeg har blitt med i studentavisen. "The Echo" kommer ut en gang i uka, og er faktisk betalt arbeid. Visuelt er den ikkeno særlig (det finnes ingen journalistlinje her, så de har ikke helt greie på utformning og slikt, kanskje...) Men fire år som frilansjournalist i Budstikka hjalp egentlig ingenting nå. Fremgangsmåten var lik, men å stille sportspørsmål på engelsk er én ting, å skrive en engelsk artikkel er en annen. Oppbygingen av saker er helt annerledes her, jeg må egentlig tenke baklengs. Men morsom erfaring er det jo absolutt. Så får vi se om de trykker det jeg skriver.

Til slutt har vi selvølgelig fått med oss at Obama fikk Nobels fredspris. Under tittelene "From Norway - with shock!" og "History of controversial peace price recievers" greide CNN virkelig å lage en sak ut av det. Diskuterte med de jeg bor på rom sammen med også, og både Steve og Aiden synes det var litt vel tidlig for Obama å få prisen, ettersom han faktisk ikke har utrettet noenting ennå. Til slutt kom vi fram til at grunnen til at han fikk den må være at han ikke er George W. Bush. Og ja, det fortjener jo en fredspris.

Nå skal jeg down town for å se "Capitalism: A love story." Når en kinobillett koster 7 dollar kan jeg faktisk gå på kino jevnlig. Der har Volda Filmteater (samt Sandvika kino) noe å hente. Har ikke tatt så veldig mye bilder denne uka, slenger med noen fra Elisabeths bursdagsfeiring i går. I forkant av den var jeg med en tur på "liquor shop" (selv om jeg ikke kunne kjøpe noe). Der måtte man vise legitimasjon uoppfordret om man var under 50 år. Sære greier...

Ha en flott uke!

Bursdagsbarnet og Lars

Julian og noen av jentene dro på zoombie-fest =)

Katie og Grant smiler - før Torbjørn og jeg knuste dem i beer pong..

Høsten har kommet

Skal jeg fortsette der jeg slapp? Ja, jeg fikk sett det høydramatiske byderbyet. Da Michael Owen satte inn 4-3-målet fem minutter på overtid, sa amerikaneren bak meg (som av en eller annen grunn var Tottenham-supporter): "I think God plays for Manchester United." Ja, man vet jo aldri.

Den første måneden er unnagjort nå, og den har tatt livet av tropevarmen vi hadde ut hele september. Tror alle på skolen har vært syke. Selv klarte jeg ikke å slippe unna, men er oppe og går igjen. Har til og med klart å ikke falle ut av senga. Det er jeg faktisk mer alene om enn jeg trodde. En mexicaner i klassen min møtte til timen med merker over hele ansiktet, og alle trodde han hadde blitt overfalt. Han hadde ikke bare falt ned fra køyesenga, men fra den NEDERSTE køya. Ryktene sier riktignok at han også traff en stol på vei ned, men det er likevel skumle saker vi har med å gjøre...

Skolen går sin vante gang. Har småprøver og framføringer jevnlig, under lærernes lite beroligende motto: "If you say something wrong, you will just amuse us". Det tok meg en måned, men måtte til slutt krype til korset og innrømme for en av lærerne at jeg ikke forstod noenting av kapitlet jeg skulle presentere for klassen. (Noen bokforfattere i visse fag ordlegger seg unødvendig vanskelig, og tar ikke hensyn til innvandrere). Da jeg kom inn på kontoret hans for å snakke om saken, hadde jeg visstnok forstått det likevel. Vi ble i stedet sittende og snakke om vennen hans i Finland mens vi spiste cherrytomater. Oppmerksomme lesere vet kanskje at jeg ikke kan fordra tomater, uansett hvor små og søte de er. Men så er jeg passe dårlig til å si nei..

Hva gjør jeg på fritiden? Vel, har vært på min første baseballkamp i Minneapolis da endel internasjonale studenter fikk fribilletter til en Minnesota Twins-kamp. Var på en baseballkamp i Boston for noen år siden også, men forstår fremdeles ikke spillet fullt ut, og særlig ikke poengtellingen. Det var likevel god stemning, og seier ble det også! Videre har jeg prøvd det de kaller "The Ultimate College Experience", nemlig beer pong. Reglene tar jeg meg ikke tid til å fortklare, men jeg var visstnok flink. På lørdag skal mange her på Hanson-konsert, noe jeg trolig kommer til å sløyfe. Jeg burde heller dra på Mall of America og kjøpe litt tykkere klær før det er for sent. Ikke nok med at de jeg har fra før er noe tynne, mange av dem ble i går krympet i tørketrommelen. Har ikke så lang erfaring med denne, men forsto at det var ikke alt som var egnet til å putte der. Kanskje jeg heller har lagt på meg, sier du? Godt spørsmål, men jeg velger å utelukke det.

Til slutt det jeg har fått med meg hjemmefra:
- Café de France ble offer for brann. Mine medfølelser går til Volda, og håper de får den i drift igjen. Eneste stedet i verden der ananansbrus fra dispenser smaker godt!
- Og viktigst av alt: Knut Leon kom til verden 18 september! Store gratulasjoner til Ole og Thea hjemme i Asker! Dere kommer til å bli flotte foreldre! Føler meg så liten når gamle venner fra skolen stifter familie, men fantastisk gode nyheter! Hehe.

Ha det kjekt så lenge!

Et nesten fullsatt Metrodome. Spillerne på banen kommer selvfølgelig i bakgrunnen

Alex (f.v), Steve og Aiden under signeringen av "roommate agreement" Sistnevnte har av uvisse årsaker på seg kjærestens klær

Knut Leon!

Obama-feber

Nå er snart tre uker passert, og er snart i "flytsonen" ettersom jeg har begynt i alle fagene og fått et inntrykk av hvordan det er. I tillegg er leilighet 1307 endelig komplett, med Steve som nyeste innflytter. Han er halvt norsk, men snakker ikke et ord. Koselig gjeng i alle fall, skikkelig collegefølelse! Mulig det kommer bilder fra gutterommet etterhvert. Eller kanskje ikke.

Siden sist har jeg vært innom Minnesota State Fair i St. Paul. Der så vi på folkehavet, spiste mye lokalmat og så Jeff Dunham. Det var moro, ettersom jeg gikk glipp av showet hans i Oslo i fjor. I tillegg har Barack Obama vært i byen. Jeg fikk bare sett bakhodet hans i bilen på vei til flyplassen (vi bomma nemlig på tiden), men noen andre nordmenn fikk orkesterplass til talen hans. Utvilsomt noe jeg misunner, men fikk i alle fall med meg stemningen utenfor. Helsereformen er jo i vinden her borte, og mange engasjerte folk stod parat med plakater og slikt. Det var liv.

Skolen har begynt! Er eneste utvekslingsstudenten i samtlige av fagene, og følte meg litt outsider da vi skulle diskutere USAs utenrikspolitiske fremgangsmåter etter å ha bodd her i to uker. Jeg hadde et innlegg om hvordan resten av verden har blitt amerikanisert (ut i fra min erfaring som klassens eneste innvandrer), og det ble tatt godt i mot. Får bidra med det jeg kan, er jo veldig interessant i alle fall.

Har hatt min første prøve i historie. Fikk 100 % på den (selv om håndskriften trolig stod til strykkarakter alene), og slo dermed mange av de innfødte. Moro å sette seg litt i respekt, haha. Lærerne virker i alle fall fornøyde med arbeidet mitt så langt, og det er det viktigste. De krever muntlig deltakelse fra samtlige hver time, hvis ikke blir man bedt om å innlede neste gang. Ikke alle som er like glad i å prate foran store forsamlinger, sålkart, men det er særs god trening. Og ja, hadde også min første skikkelige framføring på engelsk siden videregående i kveld. Kjente jeg var litt rusten, men kom meg igjennom også det.

Må svare på noen spørsmål jeg har fått ang hjemlengsel. Det er egentlig litt for tidlig ennå. Skulle jeg lengte hjem, er det bare å sette på litt Odd Nordstoga! Prøver likevel å følge litt med på det som skjer i Norge, og har observert valgresultatet. Denne bloggen skal være så politisk nøytral som mulig, så nøyer med med det. Men rødgrønt er jo en fin farge...

God natt!

P.S. Har fått sett mine første United-kamper her borte, til litt uvant tid på døgnet. Rart å springe fra timen klokka to for å se Champions League. Håpet denne uken er å få sett byderbyet mot Manchester City på søndag. Det begynner halv åtte. Om morgenen.

Kristine og Lars med hver sin corndog under Minnesota State Fair. Til tross for suspekt utseende, smakte det bedre enn pølsene på Shell

En liten del av festivalområdet. Ja, liten del.

Obama-stemning utenfor Target Center i Minneapolis

Den første hamburgeren måtte komme, og den var omfattende. Vi leker ikke klubb heller.

Første uka

Det kommer trolig ikke fire ukentlige innlegg i tida fremover. Det har faktisk bare en uke siden jeg kom, men det virker mye lengre når dagene har vært så lange. Men dette blir det nok slutt på. Jeg har nemlig fått planene for to av av de tre fagene jeg skal ha, og mye skal skje på kort tid. Har en prøve i amerikansk historie allerede om en uke, så det er bare å begynne med studiene. Alle fagene er kjempeinteressante, men jeg er stort sett den eneste utenlandske studenten som skal ha dem. Føler jeg meg litt som en lettvekter? Kanskje, men vi kan ikke uttrykke bekymring på en koselig blogg som denne! Dessuten fikk jeg alle ni bøkene, pluss en pose med sure ormer (ja, det er godteri), for 200 dollar. Det hadde jeg aldri greid i Volda, for å si det sånn.

Hva annet har skjedd nylig? På torsdag kom jeg for sent til dagens første time fordi jeg satt på Starbucks og drakk gresskarkaffe. Jeg var heldigvis ikke alene, så det gikk fint. Dette var "bare" orienteringen, forresten, jeg ville nok vært mer forsiktig om det hadde vært første ordentlige skoledag! I tillegg har jeg åpnet en ameriansk bankkonto, og får 25 dollar i vervepremie om jeg får med noen andre. Tror ikke jeg legger sjelen min i det oppdraget, men om jeg vil tilbake til Mall of America, er det sikkert kjekt med litt penger.

På fredag fikk vi komme hjem til en av lærerne for å spise middag med familien. Det var vår første tur i et ordentlig amerikansk hus, og vi ble tatt veldig godt i mot av Jims familie. Det var selvfølgelig også et pluss at jeg beviste min styrke i boccia. Jess. Senere fredag kveld var jeg på min første "collegefest". Vi blir omtrent sendt hjem om vi oppholder oss i nærheten av alkohol, så her må vi vise respekt så langt det lar seg gjøre. Vi er heldigvis flere i samme båt, så det ordner seg sikkert.

Igår ble jeg vekket kl 8 fordi det var innflytningsdag for førsteklassingene. For disse er det første gang de flytter hjemmefra, og da blir det laget mye liv av de andre studentene. Ikke misforstå, jeg liker "Hot and Cold" av Kate Perry, men ikke etter fem timers søvn. Likevel var det jo stilig å se på alt kaoset.

Til slutt har jeg vært på min første soccer- OG fotballkamp her borte, på samme dag. Vanvittig uvant å kalle vår fotball for soccer hele tiden, men det er jo så. Det var artig å se på stemningen, synge nasjonalsangen....og se på cheerleaderne. Sistnevnte så litt stiligere ut på film, så de norske tilskuerne ble litt skuffa. Men vi spratt opp da de begynte å danse til Madcons "Beggin'" i pausen. Mye liv!

Forresten, har nå truffet den andre av de tre jeg bor sammen med. Alex er veldig koselig, så ingen problemer der. Han har til og med tilbudt seg å bytte plass med meg i køyesenga, hvis jeg synes jeg ligger for høyt. Jeg sa at det sikkert ordnet seg (dessuten vil jeg jo ikke at han skal dø heller). Jeg regner med at jeg ikke faller ned, men om jeg ikke har skrevet noe mer på bloggen ila et par uker, har jeg nok gjort det likevel..

Utikkspunkt over byen, fra en av studentutfluktene

Vår venn Jim ved grillen

...og de andre. Jims to døtre fremme til venstre

Kanskje ikke imponerende høyt nivå på amerikansk "college-soccer", men nå var det jo 27 varmegrader også

Mye muskelkraft og kaos. Men tre timers underholdning!

Downtown & Mall of America

Da er orienteringen i gang, og har truffet masse nye folk. Det er en fin gruppe nordmenn her, og litt deilig å ha en "base", selv om det også er kjekt å praktisere engelsk. Her snakker man jo med alle, og det er slett ikke uvanlig at man slår av en prat i heisen med en man ikke har truffet før. Rart, men veldig koselig selvfølgelig.

Også blitt mer kjent med romkameraten min, Aiden. Vi venter fortsatt på at de andre to skal dukke opp, men han har avslørt at han jeg skal dele rom med, Alex, er et "asshole". Vi venter i spenning. Godt at folk er ærlige, antar jeg...

Vi har altså tatt en eksedisjon downtown Minneapolis. Da hadde jeg selvfølgelig ikke med meg kamera, men jeg drar sikkert tilbake. Det var skikkelig flott. Vi stod der som en saueflokk og prøvde å orientere oss med et kart, og turguide Brit fant til slutt ut av sakene. Medstudent Henrik og jeg ble stoppet av en kar som ville forkynne Guds ord (og det måtte han jo få lov til), men jeg kom ikke spesielt godt fra det. Forkynneren, edru eller ikke, sprurte meg hva jeg ville sagt til Gud om han hadde spurt meg hvorfor jeg burde komme til himmelen. Jeg fortalte at jeg var troende og at Gud kanskje ville mene jeg hadde fortjent å komme til himmelen etter et langt liv, men vår amerikanske venn virket langt fra fornøyd med svaret. Jeg prøvde å være litt mer ydmyk ved å understreke at bare Gud kunne vurdere om jeg var en kanditat til himmelen, men det var tydeligvis for sent å hente seg inn. Han gikk, og var tydelig irritert, og jeg følte meg i alle fall ikke mer verdig en himmelplass etter det. Forhåpentligvis er det tid til å rette opp skaden. Hehe...

I dag var det Mall of America, der jeg kjøpte nye joggesko. Som kjent er det USAs største kjøpesenter, og jeg ble speechless, som de sier her borte. Jeg trodde Sandvika Storsenter og Nordby var digert. Det synes jeg ikke lenger. Uendelig antall butikker, og en fornøyelsespark vi desverre fikk for liten tid i. Vi kommer sikkert tilbake, denne gangen lar jeg bildene snakke for seg.

God natt!

Artig kar vi møtte på veien. Ingen fordeler med sykkelen, du får bare mer vondt hvis du detter av..




Vår norsk-tyske-amerikanske delegasjonen som tok turen. Katie (foran) synes det selvfølgelig var moro å dra med seg turister på shopping.

Skilt i Nike-butikken. Klar tale.

Henrik, Svampe-Bob og Lars. Blir ikke bedre!